Trekungahuset

Året er 1914. I desember fant trekongemøtet sted i Malmö. Innkallingen kom fra Sveriges kong Gustav V, som ønsket å demonstrere en felles nordisk linje og nøytral holdning i krigen som hadde rast i Europa i noen måneder. I tillegg til verten deltok også Norges og Danmarks regenter på møtet. Situasjonen var delikat. De to var brødre. Forholdet mellom dem kjølnet etter at den yngre, prins Carl av Danmark, ble utnevnt til norsk konge under navnet Haakon VII året etter landets skilsmisse fra Sverige. Det var en viss rivalisering mellom de to, et slags shakespeareansk plott. Det som tross alt ble en fredelig unionsoppløsning etter undertegnelsen av Karlstad-konvensjonen i 1905, fortsatte å vekke følelser både i Norge og i Sverige.

Danmarks Christian X hadde motvillig takket ja til en invitasjon, overtalt av sin regjering. Brødrene ble innkvartert på hvert sitt sted, den yngre Haakon hos fru Kockum i Mäster Johansgatan, mens den eldre Christian ble innlosjert hos herr Herslow i Mäster Nilsgatan. Etter en uventet smidig rådslagning mottok de tre monarkene folkets applaus fra balkongen på fylkesresidensen på Stortorget. Balkongen ble inspisert kort tid etter, og det ble konstatert at den var i dårlig stand. Heldigvis var det bare tre konger i Norden. Én til ville ha vært katastrofalt.

Samme ettermiddag avla majestetene hverandre et besøk. Bygningen i Mäster Nilsgatan var på den tiden eid av Sparbanken Bikupan. Navnet stammer fra et gammelt bindingsverkshus, Aspegrenska gården, som lenge hadde ligget på stedet, men som ble flyttet til Lilla Torg, der det fortsatt står i dag med sin kuppel på hjørnet. Her i huset på Mäster Nilsgatan møttes de tre kongene i dagene før julen 1914. Derav navnet Trekungahuset, en bygning i jugend, secession, art nouveau eller hva man nå vil kalle stilen, oppført mellom 1904 og 1907 i stein, tegl og puss med buede linjer, avrundede karnapper og balkonger med smijernsrekkverk, og hele herligheten kronet med entablementgesims, buede frontispiser og ornamentikk i form av relieffer i lys puss.

For halvannet tiår siden åpnet vi vårt showroom i den ærverdige bygningen, nærmere bestemt i den gamle Sparbanken Bikupans kontorer i første etasje på hjørnet av Mäster Nilsgatan og Östergatan. Midt i smørøyet, kan man si, med lyse og vakre lokaler der vi har gleden av å stille ut miljøene våre. På baksiden vender utstillingslokalet vårt ut mot det rolige, nesten fredfylte nabolaget rundt Sankt Petri kirke. Men nå stenger vi butikken for en stund og gjør som kongene: Vi besøker huset. Heisen er utstyrt med gittergrind og er en liten salong med nok sitteplasser til en liten kongelig deputasjon. En sølvplakett minner oss om det berømte besøket i 1914. Huset er nå Madeleines og Henriks hjem. Heldigvis, synes de selv.

Etter tretti år i et forstadshus med alt som hører til, med uthus, garasje, svømmebasseng, hage og gud vet hva mer, er de nå eiere av en sentral patrisierleilighet. – Fantastisk fint, synes Henrik. – Du setter nøkkelen i låsen, snur den, reiser bort i noen uker og har ingenting å bekymre deg for. – Når du kommer hjem, er alt som da du forlot det. I motsetning til et hus hvor det alltid er noe uforutsett.

Det skulle ta en måneds tid. Da de først begynte, gjorde de alt de ikke hadde tenkt å gjøre. En revolusjon er ikke et teselskap, og det er heller ikke en restaurering. – Bare gulvene, sier Henrik lattermildt, etterfulgt av et dypt sukk. – En flom av avretningsmasse og deretter en fiskebensparkett i eik i tolv tusen biter behandlet med hardvoksolje i fargen Havana Brown, sigarbrun og røykaktig i tonen, og så videre ... Det tok ni måneder. De har bodd her i noen uker nå og stortrives. – Vi angrer ikke på noe, sier Madeleine.

Det lyse og romslige kjøkkenet er et Modern Classic Steneby i fargen Almond med Vide håndtak. Til kjøkkenbenken valgte de topplate og sprutvern i stein fra Kinnekulle, Grå nummer 5L, hvor 43 prosent av den krystallinske kalsitten består av fossiler – for den vitebegjærlige. Over løper Vide verktøyskinne i antikkbeiset eik. Lent mot kortveggen, om det finnes en slik vegg i en leilighet med bare lange vegger, står Kvänums praktfulle himmelstige fra gulv til tak. Kjøkkenøyen er en klassisk versjon med topplate i antikkoljet kongelig helstavs eik fra Visingsö i Sør-Sverige.

Som om ikke alt dette var nok, står Steneby også her som vitrineskap i fargen Ax med linjeglass og innfelte messinghåndtak. Og sist, men ikke minst, finner vi vår nydelige veggmonterte tallerkenhylle i antikkbehandlet eik på den andre siden av døren, men med andre varer enn Rörstrand-serviset som ble lansert med tre konger i blått på hvitt som et minne om den solfylte anledningen i Malmö, tallerkener Madeleine og Henrik fikk tilslag på på en nettauksjon. Kjøkkenets lysarmaturer i messing er Megafon fra Konsthantverk Tyringe, signert Jesper Ståhl. Benken langs den kurvede veggen er et plassbygd finsnekkerarbeid som smidig følger veggens form. – Der har jeg drømt om å plassere barnebarna mens jeg lager saft og boller, sier Madeleine.

Tre og en halv meter i takhøyde med gesimser og rosetter i stukkatur. Luft og lys, som Strindberg skrev. Sjarmen fra århundreskiftet sitter i veggene. Møblene er moderne, svensk, dansk og finsk design i blonde treslag, og fargevalget er dempet og rolig. – Ingen pulshevende signalfarger her, sier Henrik. – Eller ildrødt, gult eller grønt. – Nei, legger Madeleine til. – Vi ville ha naturens egne farger, jord, sand, mose, terra, oker, umbra, en organisk følelse. I stuen ligger det steinfliser fra tidligere tider, et funn som håndverkerne gjorde da det gamle gulvet ble fjernet. Steinens mønster i lyse, geometriske former på grafittgrå bunn er typisk for perioden og kan ha vært inspirert av datidens Wiener Werkstätte. – Det var som å finne en skatt, sier Henrik.

Leiligheten er kanskje en av de mindre i bygningen, men med sine drøyt 200 kvadratmeter er det likevel en grandios etasje. Det er lett å gå seg vill. De største rommene åpner seg inn i hverandre. Skyvedørene har rette speil, blanke messingbeslag og en ramme av brede fôringer med perleprofil og stilig arkitrav. Av de andre rommene ligger noen på rekke og rad som kupeer i en korridor med et sort-hvitt rutete teppe, noe som også gir assosiasjoner til Wien i det forrige århundret.

Veggene er dekket av Rebel Walls’ landskapsmotiver, gress, stammer, grener, horisont og himmel. Et grafisk grønt som ikke bare tilsynelatende utvider den trange passasjen, men som også tar vare på arven fra art nouveau, jugend, secession og stile floreale med lianer, furer, blomster og blader. Tapetene i et par av rommene iscenesetter forvitrede murer, skjønnhet i stille forfall, kuliss og dekor, teatralsk og fantasifullt.

Hovedsoverommet og et gjesterom har oppbevaring i form av modellen Ekeby Sand garderobeskap med Vide håndtak. Og det er ikke over ennå. Baderommets nøkterne snekkerarbeider er Ramel i fargen Chocolate, også her med Vide håndtak, et lite tilbakevendende sidetema. En nydelig, original vindusmosaikk som forestiller commedia dell'arte-figuren Harlekin i narrelue med bjeller, er derimot ikke noe vi kan smykke oss med å ha laget. Men i vaskerommet, et fullt utstyrt compact laundry, demonstrerer Henrik gladelig en tørkeheis og en pocket-dør, geniale innretninger som vi uten blygsel tar æren for.