Gastronomi og fotografi

Willkommen, bienvenue, velkommen til ærverdige og koselige Kyritz, med sine ti tusen innbyggere og byrettigheter fra høymiddelalderen. I starten, for tusen år siden, kjent som Chorizi, og i dag en stolt by med sin kulturarv med gamle forvitrede steinmurer og middelalderske bindingsverkshus av leire, gips eller rød murstein med bratte tak av halm eller skifer. Byen ligger i Brandenburg, 96 km nordvest for Berlin, det gamle prøyssiske kjerneområdet med keiser og jernkansler, som fra 1952 til 1990 var en del av Bezirk Potsdam i Øst-Tyskland, og i dag er en pastoral idyll i det gjenforente Tyskland.

En gang i tiden hadde denne gamle Hansa-byen kallenavnet «Kyritz an der Knatter», eller «Kyritz ved raslingen». Fra den nærliggende elven Jäglitz ble en vannstrøm ledet gjennom byen, med en kjede av vannmøller ved bredden som raslet konstant mens de malte korn. I dag er det stille. Den gamle vannstrømmen har lenge vært uttørket.

Som man kan forvente, ligger rådhuset i sentrum. En streng bygning som med sitt krenelerte tårn minner litt om et lite italiensk renessansepalazzo. På det gamle torget står fortsatt den majestetiske fredseika som en gang ble plantet av innbyggerne i Kyritz for å minnes Napoleons endelige nederlag og slutten på nesten ti år med fransk beleiring.

Fra en annen vinkel kan kanskje du få et glimt av St. Mary kirke gjennom det vakre, svaiende grønne sjiktet av skjelvende løvblader. Kirken er en rød mursteinsbygning i romansk og tidlig gotisk stil som dateres tilbake til middelalderen, delvis nedbrent og gjenoppbygd i årenes løp. Her, i et nydelig jugendslott på den andre siden av torget, driver matstylist og motedesigner Nora Eisermann og fotograf Laura Muthesius et eksklusivt feriehus, St. Oak Apartments, hvor de kombinerer sin lidenskap for interiørdesign og matlaging.

Lauras far eier det prominente huset. Hun vokste opp i en liten landsby utenfor byen og flyttet senere til Berlin for å studere fotografi. Det var der Laura møtte Nora. De har fortsatt en leilighet, en pied-à-terre, i Berlin. En gang berliner, alltid berliner, eller som det heter i den berømte sangen til Marlene Dietrich: "Ich hab´ noch einen Koffer in Berlin". De drar dit av og til for å handle inn forsyninger eller bare for å puste inn Berlins luft.

Til en viss grad har deres profesjonelle liv handlet om mise-en-place og mise-en-scène, matlaging og foto. Det hele startet med den kreative bloggen deres «Our Food Stories», som presenterte fristende dekkede bord på eksotiske og fjerne steder. Like vellykkede «Dinner Stories» og «Designtales» ga dem kultstatus blant følgerne. Ganske nylig ga de også ut en bok. Det får en til å tenke på et annet berømt par: Er de faktisk vår tids Gertrude Stein og Alice B. Toklas? Ikke egentlig. Ingen er noen andre. Du er hva du er. Det er som det er. Eller, som Stein skrev: «En rose er en rose er en rose er en rose ...».

Nå har Nora og Laura endelig oppfylt en drøm de har hatt lenge. På St. Oak har de gleden av å tilby gjestene ekte opplevelser i en fascinerende setting, himmelsk mat i spektakulære omgivelser, sommerstid helst utendørs i det frodige grøntområdet i den nydelige lille bakgården med terrakottapotter og grus på bakken, eller rett og slett hvor som helst. På forespørsel kan de dekke et bord for to i et chambre separé eller dekke et langbord i gaten, på jordet eller i skogen. Måltidene kokes og tilberedes i deres nye Frama by Kvänum-kjøkken.

Helse og bærekraft står i sentrum for deres virksomhet. Det legges vekt på glutenfri mat. Det var slik de startet i utgangspunktet. Faktisk skyldes det hele Lauras allergi. Tidlig fikk hun diagnosen cøliaki, overfølsomhet for mat som inneholder korn, eller mer presist glutenproteinet. Å gå på kafé var en plage, sier hun, jeg måtte alltid avstå fra de fristende kakene. Dette er ikke så lenge siden, men glutenfri mat var likevel en mangelvare. Det var vanskelig å finne et sted med et variert utvalg av glutenfrie produkter.

Nora spurte meg om jeg noen gang hadde prøvd å lage mat eller bake uten gluten selv, det kan jo ikke være så vanskelig. Jeg erklærte meg ikke skyldig. Siden hun allerede var en ganske erfaren kokk, begynte Nora å teste oppskrifter selv. Den første var pannekaker. Jeg husker det godt, sier Laura. Jeg elsket Noras pannekaker, og jeg begynte liksom tilfeldig å fotografere og portrettere henne mens hun lagde mat og dekket bordet.

Det tok ikke lang tid før Nora kom med et variert menyforslag med appetittvekkende retter fra Früstück til Abendbrot, mellom lunsjer og middager med forretter, hovedretter og desserter, pluss, til Lauras store glede, et fryktelig deilig kakearkiv. Nora utvidet utvalget sitt, og før vi visste ordet av det, hadde vi et prosjekt på gang, sier Laura. Å komponere oppskrifter, tilberede mat og arrangere måltider er et pågående arbeid, og det samme gjelder Lauras «stilleben»-fotografi. Det som startet som en gest av ømhet og omsorg, ble til et gjensidig engasjement som gradvis utviklet seg til en livsstil.

Historien deres med Frama går tilbake til 2014. De var i København på jakt etter rekvisitter, hovedsakelig keramikk, til «Our Food Stories», og kom tilfeldigvis over Frama designstudio med deres tilbakeholdne og lekne keramikk og servise utstilt i vinduet. Butikken var stengt. De ventet til neste dag, en avgjørelse de ikke har angret. Nora og Laura ble venner og allierte med Frama, og det ser ut til at det er for livet.

Da kjøkkenkonseptet vårt ble lansert, ble de begeistret. Nå er det på plass på St. Oak, med de nye FRAMA-modulene fra Kvänum interiør. I årevis har Laura og Nora ivrig omfavnet Frama-estetikken, inkludert de rå og ru veggene med arr, rifter og flak, som tilsynelatende avslører spor, minner, drømmer, historier, mønstre fra fortiden, og fremkaller skjønnheten i det forgjengelige, kortvarige og ufullendte. Her i subtil kontrast til den fantastiske finishen på treverket, moduler på ben med finerte, enkle dører, en beskjeden innredning som nærmest smyger seg langs rommet og veggene. Alt som en hyllest til enkelhet.

Mer møbler enn inventar, sier Laura. Hun ble umiddelbart forelsket i det. Nora er betatt av veggen med sine varme grå og beige toner. Så beroligende, sier hun, mens ingefærfargen i snekkerarbeidet muntrer dem begge opp. De smidige skuffene, sier Laura, med det lille håndtaket som et tynt blad mellom tommelen og pekefingeren er et vidunder. Og de åpne skapene, sier Nora, er en velsignelse, og de kunne fortsatt i all evighet, amen. Vi elsker det, sier de.